En av de mest kjente fallacies i økonomi er oppfatningen om at det er en fast mengde arbeid som må gjøres – en klump av arbeidskraft – som kan deles på forskjellige måter å opprette færre eller flere jobber. For eksempel, anta at alle arbeidet 10% færre timer. Bedrifter trenger å ansette flere arbeidstakere. Hey presto, arbeidsledighet ville forminske. I 1891, en økonom, D. F. Schloss, beskrevet slik tenkning som klump av arbeidskraft feilslutning fordi i virkeligheten, hvor mye arbeid som må gjøres ikke er fast. Offentlig pålagt begrensninger på mengden arbeid folk kan kan faktisk redusere effektiviteten av arbeidsmarkedet, og dermed øke arbeidsledighet. Kortere timer vil skape flere jobber bare hvis ukentlige lønn er også kuttet (hvilke arbeidere er sannsynlig å motstå) ellers kostnader per enhet av utdata vil stige. Ikke alle arbeidskostnader varierer avhengig av hvor mange arbeidstimer. Faste kostnader, for eksempel rekruttering og trening, kan være betydelig, så det vil koste en fast mer for å ansette to deltid arbeidstakere enn en full-timer. Således et kutt i arbeidsdagen kan heve gjennomsnittlige kostnader per enhet av utdata og forårsake bedrifter å kjøpe færre totalt antall arbeidstimer. En bedre måte å redusere Arbeidsledigheten kan være å stimulere etterspørsel og øke så utdata; en annen er å gjøre arbeidsmarkedet mer fleksible, ikke mindre.